Vi har lenge vært interessert i kystkultur med spesielt fokus på historiske båter bygget for ulike formål i Skandinavia. Vi har besøkt museer, ruslet langs kaier og lyttet til historier fra båtbyggere og historikere. Som de fleste som tror de har sett det meste, hadde vi faktisk gått glipp av noe av det beste:
Halsnøy historiske senter
Trekkplasteret for oss var Halsnøybåten.
Vi kjente til historien om funnet i 1896 av båtrester i ei myr på Halsnøy, datert til år 335 e. Kr. , og den tidkrevende rekonstruksjon av båten, men nå hadde vi fått tips om at den var kommet hjem, og på plass i et maritimt museum i Høylandsbygd. Så vi dro avsted!
Vi ble tatt imot av daglig leder Johannes Eide. Han og et knippe båtentusiaster viste oss rundt i et av de beste og mest innholdsrike kystmuseer vi har besøkt.
Halsnøybåten. Foto E. Kammerhuber
Halsnøybåten (se bildet over) ble kirurgisk presentert av kunnskapsrike omvisere, og nøye studert av oss. Men senteret bød jo på så mye mer: sjødyktig vikingskip, dampbåt, modeller, motorer og elementer som alle var knyttet opp med lokal og nasjonal historie.
Vi takker for besøket og for ny kunnskap. Og til dere som ikke har vært der og tror dere har sett det meste: gjør en avtale med ekte entusiaster og planlegg et besøk. (Nettside og Facebook: Halsnøy historiske senter–Facebookside)
AVSLUTNING MED HURTIGRUTA POLARLYS 17. – 20. juni 2023
Takk til alle dere som fulgte oss og til dere som tipset oss underveis.
Ikke slutt å gi oss tips, for vår reisevirksomhet vil nok begrenses etterhvert. Noen mener at å dele egne perler vil bety masseturisme og slitasje på naturen. Ja det er et dilemma, men for driverne av overnattingssteder og severdigheter er besøk forskjellen på å overleve eller gå over i historien.
Turen med Hurtigruta går som den går, den historien kan brosjyrene fortelle, men vi går av i Sandnessjøen og fortsetter å nyte livet på Ytre Øksningan.
Vi hadde et hårete mål om å få 1000 medlemmer i Facebook-gruppen. Det når vi , og vel så det, hvis du og Folk Underveis deler med venner.
I løpet av sommeren oppdaterer vi www.underveisinorge.no. Da vil de reisemålene vi tar med fra denne flotte turen, oppleves i et praktisk grensesnitt for dine og venners reiser.
Vi hadde tenkt å avslutte skriveriene idag og takke for turen, men det må bli imorgen. Berlevåg tok tak i oss, ville ikke slippe, og takk for det.
Veien ut gjennom Kongsfjorddalen tok nesten pusten fra oss. I store svinger tok vi inn storhavet og naturen så voldsomt at vi måtte ta en bildestopp ved Kongsfjord landhandel. Stengt idag, men en perle av et sted. Kongsfjord Landhandel er tildelt Olavsrosa fra Norsk Kulturarv.
Vannskulpturen heter «Flytende stein» (laget av en kunstner fra Tyskland) og ble overrakt Kongsfjord i august 2006. En storslått gave fra Per Simble og en stor begivenhet for kommunen og ikke minst Kongsfjord.
I Berlevåg fant vi Havblikk Kafé og Pub, et hyggelig, lokalt samlingssted. Kaffe og eplekake med is gikk ned på høykant.
Deretter gikk vi ut på Svartoksmoloen, som det tok 90 år å bygge. Det var utallige tilbakeslag så ingeniørene i Havnevesenet måtte finne nye byggeteknikker for å finne en varig løsning. Valget falt på en fransk oppfinnelse – tetrapoden. En firebent konstruksjon støpt i betong, testet ut og brukt ved en rekke moloanlegg i verden. Tetrapoder ble utviklet i 1950 av Laboratoire Dauphinois d’Hydraulique i Grenoble i Frankrike.
I Berlevåg ble 11.000 tetrapoder, betongblokker med fire bein på 15 -25 tonn hver, løsningen for å stå han av ved Storhavet. Les mer om dem her.
Før vi forlot moloen beundret vi den flotte hyllesten til Kystens Kvinner: «De gullforgyldte hender» av keramiker Ingun Dahlin.
Slik var skulpturene da de var nye, men nå har vær og vind tæret på dem i drøye to år, og gullet er slitt vekk.
Deretter var vi på Havnemuseet hvor vi så en interessant og instruktiv film om slitet med å bygge moloen, og lokomotivet fra en egen jernbane som fraktet tetrapodene ut til moloen. Utstilingen viser også hvordan folk ble fraktet ut til Hurtigruten før den kunne gå til kai som nå, og minner fra Pomorhandelen.
På vei fra moloen og museet treffer vi maler og grafisk designer Bente Kystad Syr og mann, og som vanlig blir vi pratanes lenge og vel. De gir oss flere tips om hva vi bør se på, og Russehamna samt Store Molvik burde vi besøke. Riktignok 20 km på vei som ga Bart’s støtdempere voldsom massasje, men folkens, det var verd hvert bidige hump! Plutselig åpner landskapet seg, en enerom halvsirkelformet sandstrand, steile fjellvegger på sidene og i synsranden. Vi mister nesten pusten, og selv ordrike meg blir målløs.
Fiskesuppe og en kald pils i sola i Berlevåg
Tilbake på humpetitten vei og inn på Havblikk kafe og Pub igjen, nå til perfekt fiskesuppe kokt på kveite……
og Norge- Skottland på storskjerm.
Vi var også en liten ekpedisjon ut til Kjølnes fyr. Dette sier Store norske leksikon: Kjølnes fyr ble bygget for å få skipstrafikken til å holde klar av det utstikkende Nåleneset, som ligger en snau mil øst for Kjølnes. Samtidig lyste fyret vestover mot innseilingen til havna i Berlevåg. Det fikk et 20 meter høyt støpejernstårn.
På slutten av andre verdenskrig ble dette og resten av fyrstasjonen ødelagt av tyske styrker på tilbaketog. I 1947 ble det satt opp et nytt bifyr, men først i 1949 var hele fyrstasjonen bygget opp igjen, da med et betongtårn. Det kom vei forbi fyret i 1959, og i 1998 ble fyrstasjonen fredet.
Hovedfyr og bifyrHer har det vært boligdel
Etter serveringen på Havblikk som forrett ble det sein middag på restaurant Oliver. Her serveres lokale delikatesser så det holder
Og så……er det omborkjøring på Hurtigruta Polarlys kl. 22.35.
Siste dag i Basecamp. Dagen benyttes til småturer i nærheten. Vi justerer også utstyr og klær for Hurtigruta imorgen, da vi ikke har tilgang til bildekket underveis.
Et lite minne fra denne delen av Finnmark, der vi har gått noen «Perleturer» ble dette:
To kopper og en godteskål blir trivelig å ha hjemme når vi sitter og drikker kaffe og mimrer om turen.
Vi har snakket litt om dilemmaer tidligere. Båtsfjord har vindmøllepark og den vil utvides betydelig. Alle vi har snakket med her, og det er ikke få, er ubetinget positive til vindmøllene. Det betyr etterhvert 15 nye arbeidsplasser og er en forutsetning for storsatsing i planlagt industri.
Møllene idag står på Hamnefjell som er blankskurt, ikke et strå å beite i for reinsdyr. Positiviteten deles nok ikke av alle sørover i Norge, men selv skeptiske til vindkraft må kanskje innse at valget mellom kaffe latte og energi blir relativt enkelt akkurat her?!
I og med at dagen ikke har bydd på de store overraskelser vil jeg ta opp noe mange har advart mot, men som vi heldigvis har unngått: MYGGEN!
Her ved Ishavet med en landtemperatur ned mot 5˚ og tidlig i myggsesongen, er det vel ikke så merkelig at insektet ikke har blitt observert og vi bestukket. Men vi har fått tak i en spesialist til å si noe om fenomenet Mygg, sjekk bildet. Jeg håper dere, gjennom våre dagsrapporter, har forstått vår ektefølte respekt for vår urbefolkning, men heftig og begeistret som jeg er, kunne jeg ikke la være å trekke inn den lokale myggsjaman.
Imorra fær vi til Berlevåg. Følg oss til siste stopp.
Lettskyet vær litt yr, litt sol, perfekt for fottur.
Vi tar en av de foreslåtte perleturene til Ytre Syltefjord. 34 km fra Båtsfjord til veis ende.
Svinger av i Syltefjordkrysset og inn i en utrolig vakker og spennende dal. Stupbratt i svinger mellom dype morener til den vider seg ut, fruktbar og grønn med lakseelva i glinsende svinger ut mot havet.
Parkerer der veien slutter og velger turstien mot Ytre Syltefjord. Lett i starten, mer krevende over store partier med rullestein. Erfaring fra fjellheimen sørpå er godt å ha, for stivalget blir viktig etterhvert. Når vi navigerer utenom rullesteinene går farten opp og sjansen for beinbrekkasje ned. Vi er heldigvis skodd for terrenget og kledd for å ta kulingkast med regn om det kommer. Flott landskap, utrolige fargenyanser i rullestein og bergvegger.
På vei fra ytre SyltefjordPå tur til ytre Syltefjord
Det er viktig å kaste et blikk bakover av og til, og da vi så en endring i været, returnerte vi til bilen. Men det ble en fin tur, og vi er takknemlige for at de gamle beina fremdeles bærer også i ulendt terreng, om enn ikke så langt som før.
På veien tilbake svinger vi innom Farmen-Syltefjord Camping. Farmen er en gammel låve, oppusset og renovert til kafé og lokale for fest og moro. Her treffer vi far og sønn Olsborg i full sving med snekring på nytt kjøkken og interiøret er stabla litt her og der for å gi armslag. Ja, her er det vel stengt? Å, nei da! Snekringa stoppes, kaffe kokes….og nystekte vaffelkaka med tilbehør kommer på bordet. Ja, vi har jo sluttet å undre oss over gjestfrihet for lengst. Lokalet, sjekk bildet, er et bruks-og museumslokale og vi får kyndig visning av raritetene. Lokalet er stort, tar 200 feststemte gjester når det arrangeres konsert og samlinger. Vi spør, de svarer, vi gumler vaffelkaka, takker for oss og returnerer til Basecamp.
Jeg vet ikke om det er aldersbetinget, men det er forbasket ok å sove litt lenger om morra’n, spise langsom, stor frokost, ha påfylling av drivstoff til bil og folk rett utenfor døra og som eneste punkt på dagsorden å oppsøke Turistkontoret.
Der møter vi Ståle, som har tid og massevis av relevant kunnskap for perlesøkende søringer. Perletur er forresten en trykksak med kart og en nettside han ber oss kikke på. Vi går derfra smekkfulle av info for de nærmeste dager, og har også fått med oss en del fakta om stedet.
Båtsfjord er det mest rendyrkede fiskeværet på Finnmarkskysten. Det ligger innerst i Båtsfjorden. Innbyggertallet er ca. 2100. Båtsfjord er en av de største fiskerihavnene i Finnmark med rundt 10 000 båtanløp i året og har en rekke anlegg for fiskeforedling. Båtsfjord har hurtigruteanløp og flyplass med rutegående trafikk.
Daglig bussforbindelse til hele Finnmark gjør også at dette er et perfekt punkt å etablere Basecamp. Det er også verd å nevne at her er det ikke stor fraflytning, her peker de fleste piler oppover takket være bedriften Lerøy Havfisk og en rekke andre fiskeribedrifter og underleverandører som går så det suser.
Båtsfjord Brygge
En lett lunsj i « huset vårt», litt kaivandring og plutselig er det tid for inntak av noe «tessæbært».( uttrykk fra det Brinchmannske hjem som betyr: Mat og drikke servert på bord med duk av folk som har dette som yrke). Det tessæbærte som ble bært fram på Båtsfjord Brygge var en gos porsjon kongekrabbesuppe som vi delte til forrett. Hovedretter: Sissel fikk grillet tørrfisk og gubben frityrstekte torsketunger. Veldig smakelig og delikat. Stedet kan absolutt anbefales.
Vi har Netflix og greier i eget hus og tar nachspiel der!
Vi takker for oss i Ekkerøy, hvor vi har bodd high end i et ombygd bedehus. Neida, vi tok ikke skade av det og de naboer jeg inviterte til en liten samling dukket aldri opp.
Vi gjør et stopp på kulturminnestedet på Mortensnes. De eldste sporene etter mennesker i Varanger er over 10 000 år gamle. På området ligger det 25 teltringer og tufter fra eldre steinalder. Offersteinen på bildet er omgitt av 13 sirkler og er satt opp etter Kristi fødsel. 3 km vandring på området pluss 2 km tursti i stiv kuling og sol, var forfriskende.
Neste stopp er Várjjat Sámi Musea – Varanger Samiske Museum, som absolutt er verd et besøk. Museet dokumenterer og formidler den sjøsamiske kulturhistorien i Varanger, samisk forhistorie og samisk samtid. I tillegg er samisk brukskunst og håndverk – duodji – et viktig satsningsområde. Finnmarks forhistorie og arkeologi formidles også gjennom basisutstillinga «Sjøsamene».Meget bra og informativ presentasjon for kulturinteresserte.
Lunsjstopp ved Tana Bru på Elvekanten Spiseri. Anbefaler stedets Full Pakke som er karbis på stekt brød med løk, speilegg, ertestuing og nydelige stekte potetbåter.
Vi får en fin tur over Båtsfjordfjellet. Det er bare noen få varmegrader og det ligger en god del snø i fjellet. Flott tur ned mot Båtsfjord der vi har funnet oss en Basecamp på Airbnb i Båtsfjord. Et koselig lite hus helt for oss selv.
Her skal vi slappe av og ta turer i området til vi ruller ombord i Hurtigruta Polarlys den 17.6
Det er jo mye vi ikke har skrevet om som:
Skolelæreren fra Fredriksstad Internasjonale Skole som hvert år drar på lære- og oppdragelsestur i Finnmark med tiendeklasse.
Jon i fiskebilen på Bugøynes som bød på varme fiskekaker.
Tante Bjørg, urinnvåner på Bugøynes, som i forbifarten fortalte om alt fra lokalhistorie til sylting og gjødsling av ripsbusker.
De tre fastboende damer som hjalp oss å finne husvære og ble pratanes i tre kvarter.
Tor Oscar som setter seg i bilen for å besøke sin bror i Mandal..2.206 km!
Finnen som møtte 17 italienske bobiler på Finnmarks smaleste vei til Hamningberg. Gjett hvem som måtte rygge?
Paret vi traff på Levajok Fjellstue som etter 30 minutters felles gumling av vaffelkaka føltes som gamle venner.
MEN HER ER VINNEREN: Ekspeditøren på vinmonopolet i Vadsø, som forlot kassa og gikk på kaia å sjekke for oss om de hadde ræka, mens vi rusla alene rundt i flaskefôret!
Nå blir det en Aass Ankerpils og en strekk på sofaen her på Basecamp Båtsfjord. Vi snakkes i morra!
Vi drar fra Bugøynes i strålende sol og blækk stille, fremdeles mette på kongekrabbe, men med umettelig iver etter nye skatter underveis.
Utrolig vakkert langs sydsiden av Varangerfjorden med kurs for Vadsø.
Det dukker opp et skilt: Sjøsamiske samlinger. Bart svinger ned mot havet og et tilsynelatende beskjedent hus like ved havkanten.
Her holder han Helmer Losoa pinlig museumsorden på en ustyrlig menge rariteter.
Vi ser, vi spør og han Helmer forteller. Ikke bare kan han alt om tingan i museet, han kan historiene! Helmer viser oss stolt skryteveggen. I Kulturminneåret 2009 var han æresgjest som kultur-ildsjel valgt ut fra Finnmark fylke.
Gamle båter – gamle tiderHelmer og skryteveggenErnst og Helmer finstuderer
Muséet er ikke stort og prangende og er typisk et sted du passerer om du tenker mere på fremdrift enn skatter langs ruta.
Vi stopper i Vadsø og har blinket ut Vadsø museum – Ruija kvenmuseum. Museet er pedagogisk og greit bygget opp, men har ikke så veldig mye å by på.
Vadsøya, derimot, var verd en rundtur og spesielt i dette knallværet. Her ligger mye lokalhistorie under torva og også et bunkersystem fra krigens dager.
Luftskipsmasta , 35 høy, bygget i Italia og satt opp i 1926 for luftskipet Norge. Dette skulle videre til Svalbard over Nordpolen med Roald Amundsen som ekspedisjonsleder.
Siste etappe til Ekkerøy feriehus (mer om det i neste brev) Utkjørt distanse idag 125 km. Vi storkoser oss!
I morgen blir det å sjekke flere tips på Varangerhalvøya med Ekkerøy som velvalgt utgangspunkt
Ekkerøy er et av de eldste fiskeværene i Finnmark. Mens det tidligere var en utpreget gammel samisk bosetting langs Varangerfjorden, var Ekkerøy blant de nye «norske» bygdene. Her drev man typisk kombinasjonsdrift med fiske og jordbruk. Fjorden var svært fiskerik og ble senere attraktiv for finsk bosetting, drevet fram av vanskelige tider i Finland. Du kan finne typisk finske eller kvenske bygder i nabobygdene til Ekkerøy. I dag er det ca. 40 bofaste innbyggere på Ekkerøy.
Som navnet sier var det opprinnelig en øy – men etter hvert kunne man på lavvann gå tørrskodd over til fastlandet. Naturen selv laget etter hvert en bred landtunge med fine sandstrender på hver side (Det kalles også en tombolo – se kart nedenfor). På Ekkerøy ligger det et ganske stort fuglefjell – Flåget – vendt mot sør og Varangerfjorden, med ca. 20.000 krykkjepar.
Vi fant etterhvert der vi skulle bo, nemlig i det gamle bedehuset som er nennsomt pusset opp. En gang for nesten 100 år siden talte svovelpredikanten Ole Hallesby i dette huset. Siden 1911 har Ekkerøy-væringene gått i flokk og følge til sitt eneste gudshus i en tøff østavindskuling – alt for å høre Guds ord og treffe kjentfolk. Her inne fikk de en kjærkommen pause fra et strevsomt liv. Det er Ingjerd Tjelle som driver Ekkerøy feriehus sammen med sin mann, men det er forfatter hun er! (Trykk på lenken og les sommerintervjuet med henne – «Ingjerd med de sterke historiene») Forfatter, journalist, guide og gjennom flere tiår formidler av sterke historier knyttet til Finnmark. Dette gjenspeiles i mangfoldet av informasjon som du finner i huset.
Ny dag – 12.6.23 Vi starter fra Ekkerøy, kjører mot Vardø men tar av til Hamningberg i krysset før tunnelen til Vardø. Skiltet viser 39 km.
Jeg leter vanligvis ikke etter ordene, men her er det vanskelig å formidle hva jeg ser. Jeg prøver meg med: Gleden er underveis, ikke ved veiens slutt. Vi kan jo si som Robert Louis Stevenson: «I travel not to go anywhere, but to go. I travel for travel’s sake.»
Hamningbergveien er en smal vei med mange muligheter for møteplasser. Vi holder maks. 60 km. og sniker oss fram i et trolsk landskap med asurblått Barentshav noen meter på styrbord side. I området er tydelig lagdelte sedimentære bergarter, og havets erosjon, som er meget kraftig i disse områdene, har skapt pigger – rauker – av fjell. Det ser ut som en høyere skaperkraft har stødd dem over området i alt fra beksvart til rosa sjatteringer.
Veien er spektakulær. Det er som å kjøre gjennom en geologisk lærebok.Det ble trangt om plassen da 17 (!!!) bobiler måtte træ seg forbi en bil med motorstopp!
Vi ankommer Hamningberg som rundt 1900 var ett av de største fiskeværene i Finnmark, med 250 innbyggere. Nå er det lite eller ingen aktivitet. Vi går en tur, ser utover havet og tenker på dette stedet som tyskerne ikke brente som en av de svært få stedene i Finnmark, men freden ble ikke så lett. Les artikkelen «Hamningberg overlevde krigen og tapte freden» Veien tilbake gir oss samme fantastiske opplevelse.
Vardø virker å leve på minnene, mange av dem grusomme, og sakte synke ned i håpet om at turisme skal redde de fastboende.
Vi tar det mest dramatiske først: minnesmerket over trolldomsprosessene siste del av 1500 tallet og gjennom 1600 tallet. Finnmark ble hardt rammet og 91 personer, 77 kvinner og 14 menn, ble dømt til døden og brent levende på bålet.
Minnesmerket er helt unikt med en lysende passasje hvor alle 91 er referert med navn, heksegjerninger, og domfellelse. En evig ild brenner i en installasjon i Flammehuset. Et kunstverk av den fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois.
De stakkars 91 menneskene som ble brent på bål er hedret i dette originale byggetInne er denne passasjen ble et lys for dømte.
Vardøhus Festning har en lang historie som blir godt presentert i de gamle kaserner. Norges østligste og verdens nordligste festning. Den ble beordret bygget av kong Håkon Magnusson og stod ferdig omkring 1300 som forsvar mot folkene lenger øst. De åttekantete festningsvollene ble bygget mellom 1734 og 1738.
Drakkar Leviathan skulptur er en historie om havet, om folkevandring, myter, skip, historiske hendelser, tre og hvaler. Det er en hymne til Arktis, naturen og menneskene som du finner på Skagen på Vardøya i arktisk klimasone.
Drakkar installasjonen ble bygget sommeren i 2016 av Taibola Assemble-teamet fra Arkhangelsk / Severodvinsk på bergknausen mot Skagodden i Vardø.
Kunstnerne sier selv dette om prosjektet: «I fjor sommer var vi i landet med midnattssol der vi bygde en enorm treskulptur som kalles “Drakkar / Leviathan”. Kjempen vår holder vakt over sundet som heter “Bussesundet” mellom Vardø og fastlandet. For øvrig betyr navnet Bussesundet “stort vikingskip”. Dette stedet er knyttet til mange sagn så vel som i første skriftlige varsel om Kingdom of Norway i britiske kanaler. “Drakkar / Leviathan” – er en historie om sjø, folkevandringer, myter, skip, historiske hendelser, tre og hvaler. Det er en hymne til Arktis, menneske og natur».
NORPOL KRO! Bygget i 1864 av tømmer fra Arkangelsk, forteller Anneli som serverer oss. Tro meg! Jeg har vært i et par Pub’s! Dra aldri til Vardø uten å besøke denne. Et interiør, uten juggel, men med en utrolig mengde fjern- og lokalhistoriske perler. Anneli forteller, tapper øl og serverer.
Svinger innom Partisanmuséet i Kiberg på turen tilbake. Partisanenes innsats under krigen ble omsider anerkjent. Kong Olav har lagt ned krans ved minnebautaen. Stort hus, ingen menneske, presentasjon på repeat så det runger i tomme saler. Stusslige greier nå, men den gang tøffe karer og harde kamper.
Dagen avrundes på polet i Vadsø. Av natur og kultur bliver man tørstig!
God natt! I morra etablerer vi basecampen i Båtsfjord for resterende fangstdager.
Vi har sovet i gode senger på det hyggelige rommet i Hedvighuset. Pratet med en finsk turist som var lykkelig over at «alle» snakker finsk i Bugøynes, og en lærer fra den internasjonale skolen i Fredrikstad. Han var på tur med en tiendeklasse som skulle lære om Finnmark, kultur og levesett i denne delen av Norge. Frokost på kjøkkenet og kl. 10.30 ned til Bistroen og så på kaia. Der var det på med flytedrakt og redningsvest, ut i åpen båt med Trond og sønnen Tor Oscar. Maksvær, vindstyrke 4 og sol. Bærre ho Sissel og æ! Vi er også nå på rett plass til rett tid. I dorgefart ut til krabbeteinan får vi historien om dette stedet fra krigens dager og den dramatiske tyske kapitulasjon hvor Bugøynes var en av de få stedene som ikke ble brent. Les om «Bygda som ikke ble brent under krigen»
Vi lytter, vi lærer og blir tenksomme når vi funderer over hvordan folket i Finnmark har overlevd! Ikke bare 2. verdenskrig, men også alle utfordringer været, beliggenheten og storsamfunnet har budt dette standhaftige folket på.
Så er vi tilbake i nåtid, drar vi teina, henter ut hver vår kongekrabbe med grep om to av dyrets mange ben, og lærer å skjære krabbe. Så fôrer vi steinkobber med krabbehuset, og går til kai.
Tor Oscar, Ernst og Trond – og en kongekrabbeErnst, du må skjære så vi får med skulderen!
Vi får av oss flytedressene og en halvtime senere serveres kongekrabbebeina våre steamet i Bistroen. Største forretten vi har spist, så vi går nok for noe enkelt på menyen til kveldens middag!
Stort måltid! Tilbehør aioli, mangosalsa og godt, hjembakt brød. Vi gjorde en heltemodig innsats for å spise opp alt. Klarte det bare nesten……
Imorgen drar vi fra dette fantastiske stedet og til Ekkerøy, et sted som ligger strategisk til for oss mellom Vardø og Vadsø.
Lille FinlandTrivelig soverom i HedvighusetPerfekt stekt hvalbiff!
Visit Bugøynes drives av Trond Høiberget og hans familie. Gårsdagens måltid på Bistroen ble noe helt spesielt. FOLKA! Vi føler faktisk vi allerede kjenner dem; servitørene og familien som driver stedet. De er alle så «rett på», har tid til oss, har tid til å svare på alt og å snakke om helt personlige ting. Trond er sjefen, superkokk, tryller fram egne surdeigsbrød og andre bakervarer, spiller piano mellom kundemottak og tusen gjøremål … hva er det han ikke behersker? Kan vi matche hans kokkekunst?
Vi bestiller stekt hvalbiff som kommer med potetterrin, soppstuing, krydret løk og tyttebærkrem. Hvalbiff bestiller du ikke rå, medium eller well done….den kan bare stekes på én måte. Vi har laget mang en hvalbiff, men …Halleluja…denne topper. Jeg må i all beskjedenhet si jeg lager bra crème brûlée, så her kan jeg ta’n. Men akk: den ser litt trist ut uten friske bær på toppen, men kokken Trond hadde lurt et lag multer i bunnen som fikk fram en nydelig syrlig smak. Sissel spiste sjokoladefondant. Den skal være sprø med varm flytende sjokolade inni. Dette er litt trikcky å få til, men her var det selvsagt perfekt!
