Vi har lenge vært interessert i kystkultur med spesielt fokus på historiske båter bygget for ulike formål i Skandinavia. Vi har besøkt museer, ruslet langs kaier og lyttet til historier fra båtbyggere og historikere. Som de fleste som tror de har sett det meste, hadde vi faktisk gått glipp av noe av det beste:
Trekkplasteret for oss var Halsnøybåten.
Vi kjente til historien om funnet i 1896 av båtrester i ei myr på Halsnøy, datert til år 335 e. Kr. , og den tidkrevende rekonstruksjon av båten, men nå hadde vi fått tips om at den var kommet hjem, og på plass i et maritimt museum i Høylandsbygd. Så vi dro avsted!
Vi ble tatt imot av daglig leder Johannes Eide. Han og et knippe båtentusiaster viste oss rundt i et av de beste og mest innholdsrike kystmuseer vi har besøkt.
Halsnøybåten (se bildet over) ble kirurgisk presentert av kunnskapsrike omvisere, og nøye studert av oss. Men senteret bød jo på så mye mer: sjødyktig vikingskip, dampbåt, modeller, motorer og elementer som alle var knyttet opp med lokal og nasjonal historie.
Vi takker for besøket og for ny kunnskap. Og til dere som ikke har vært der og tror dere har sett det meste: gjør en avtale med ekte entusiaster og planlegg et besøk. (Nettside og Facebook: Halsnøy historiske senter–Facebookside)
Vi hadde tenkt å avslutte skriveriene idag og takke for turen, men det må bli imorgen. Berlevåg tok tak i oss, ville ikke slippe, og takk for det.
Veien ut gjennom Kongsfjorddalen tok nesten pusten fra oss. I store svinger tok vi inn storhavet og naturen så voldsomt at vi måtte ta en bildestopp ved Kongsfjord landhandel. Stengt idag, men en perle av et sted. Kongsfjord Landhandel er tildelt Olavsrosa fra Norsk Kulturarv.
Vannskulpturen heter «Flytende stein» (laget av en kunstner fra Tyskland) og ble overrakt Kongsfjord i august 2006. En storslått gave fra Per Simble og en stor begivenhet for kommunen og ikke minst Kongsfjord.
I Berlevåg fant vi Havblikk Kafé og Pub, et hyggelig, lokalt samlingssted. Kaffe og eplekake med is gikk ned på høykant.
Deretter gikk vi ut på Svartoksmoloen, som det tok 90 år å bygge. Det var utallige tilbakeslag så ingeniørene i Havnevesenet måtte finne nye byggeteknikker for å finne en varig løsning. Valget falt på en fransk oppfinnelse – tetrapoden. En firebent konstruksjon støpt i betong, testet ut og brukt ved en rekke moloanlegg i verden. Tetrapoder ble utviklet i 1950 av Laboratoire Dauphinois d’Hydraulique i Grenoble i Frankrike.
I Berlevåg ble 11.000 tetrapoder, betongblokker med fire bein på 15 -25 tonn hver, løsningen for å stå han av ved Storhavet. Les mer om dem her.
Før vi forlot moloen beundret vi den flotte hyllesten til Kystens Kvinner: «De gullforgyldte hender» av keramiker Ingun Dahlin.
Slik var skulpturene da de var nye, men nå har vær og vind tæret på dem i drøye to år, og gullet er slitt vekk.
Deretter var vi på Havnemuseet hvor vi så en interessant og instruktiv film om slitet med å bygge moloen, og lokomotivet fra en egen jernbane som fraktet tetrapodene ut til moloen. Utstilingen viser også hvordan folk ble fraktet ut til Hurtigruten før den kunne gå til kai som nå, og minner fra Pomorhandelen.
På vei fra moloen og museet treffer vi maler og grafisk designer Bente Kystad Syr og mann, og som vanlig blir vi pratanes lenge og vel. De gir oss flere tips om hva vi bør se på, og Russehamna samt Store Molvik burde vi besøke. Riktignok 20 km på vei som ga Bart’s støtdempere voldsom massasje, men folkens, det var verd hvert bidige hump! Plutselig åpner landskapet seg, en enerom halvsirkelformet sandstrand, steile fjellvegger på sidene og i synsranden. Vi mister nesten pusten, og selv ordrike meg blir målløs.
Fiskesuppe og en kald pils i sola i Berlevåg
Tilbake på humpetitten vei og inn på Havblikk kafe og Pub igjen, nå til perfekt fiskesuppe kokt på kveite……
og Norge- Skottland på storskjerm.
Vi var også en liten ekpedisjon ut til Kjølnes fyr. Dette sier Store norske leksikon: Kjølnes fyr ble bygget for å få skipstrafikken til å holde klar av det utstikkende Nåleneset, som ligger en snau mil øst for Kjølnes. Samtidig lyste fyret vestover mot innseilingen til havna i Berlevåg. Det fikk et 20 meter høyt støpejernstårn.
På slutten av andre verdenskrig ble dette og resten av fyrstasjonen ødelagt av tyske styrker på tilbaketog. I 1947 ble det satt opp et nytt bifyr, men først i 1949 var hele fyrstasjonen bygget opp igjen, da med et betongtårn. Det kom vei forbi fyret i 1959, og i 1998 ble fyrstasjonen fredet.
Hovedfyr og bifyrHer har det vært boligdel
Etter serveringen på Havblikk som forrett ble det sein middag på restaurant Oliver. Her serveres lokale delikatesser så det holder
Og så……er det omborkjøring på Hurtigruta Polarlys kl. 22.35.
Vi har sovet i gode senger på det hyggelige rommet i Hedvighuset. Pratet med en finsk turist som var lykkelig over at «alle» snakker finsk i Bugøynes, og en lærer fra den internasjonale skolen i Fredrikstad. Han var på tur med en tiendeklasse som skulle lære om Finnmark, kultur og levesett i denne delen av Norge. Frokost på kjøkkenet og kl. 10.30 ned til Bistroen og så på kaia. Der var det på med flytedrakt og redningsvest, ut i åpen båt med Trond og sønnen Tor Oscar. Maksvær, vindstyrke 4 og sol. Bærre ho Sissel og æ! Vi er også nå på rett plass til rett tid. I dorgefart ut til krabbeteinan får vi historien om dette stedet fra krigens dager og den dramatiske tyske kapitulasjon hvor Bugøynes var en av de få stedene som ikke ble brent. Les om «Bygda som ikke ble brent under krigen»
Vi lytter, vi lærer og blir tenksomme når vi funderer over hvordan folket i Finnmark har overlevd! Ikke bare 2. verdenskrig, men også alle utfordringer været, beliggenheten og storsamfunnet har budt dette standhaftige folket på.
Så er vi tilbake i nåtid, drar vi teina, henter ut hver vår kongekrabbe med grep om to av dyrets mange ben, og lærer å skjære krabbe. Så fôrer vi steinkobber med krabbehuset, og går til kai.
Tor Oscar, Ernst og Trond – og en kongekrabbeErnst, du må skjære så vi får med skulderen!
Vi får av oss flytedressene og en halvtime senere serveres kongekrabbebeina våre steamet i Bistroen. Største forretten vi har spist, så vi går nok for noe enkelt på menyen til kveldens middag!
Stort måltid! Tilbehør aioli, mangosalsa og godt, hjembakt brød. Vi gjorde en heltemodig innsats for å spise opp alt. Klarte det bare nesten……
Imorgen drar vi fra dette fantastiske stedet og til Ekkerøy, et sted som ligger strategisk til for oss mellom Vardø og Vadsø.
Lille FinlandTrivelig soverom i HedvighusetPerfekt stekt hvalbiff!
Visit Bugøynes drives av Trond Høiberget og hans familie. Gårsdagens måltid på Bistroen ble noe helt spesielt. FOLKA! Vi føler faktisk vi allerede kjenner dem; servitørene og familien som driver stedet. De er alle så «rett på», har tid til oss, har tid til å svare på alt og å snakke om helt personlige ting. Trond er sjefen, superkokk, tryller fram egne surdeigsbrød og andre bakervarer, spiller piano mellom kundemottak og tusen gjøremål … hva er det han ikke behersker? Kan vi matche hans kokkekunst?
Vi bestiller stekt hvalbiff som kommer med potetterrin, soppstuing, krydret løk og tyttebærkrem. Hvalbiff bestiller du ikke rå, medium eller well done….den kan bare stekes på én måte. Vi har laget mang en hvalbiff, men …Halleluja…denne topper. Jeg må i all beskjedenhet si jeg lager bra crème brûlée, så her kan jeg ta’n. Men akk: den ser litt trist ut uten friske bær på toppen, men kokken Trond hadde lurt et lag multer i bunnen som fikk fram en nydelig syrlig smak. Sissel spiste sjokoladefondant. Den skal være sprø med varm flytende sjokolade inni. Dette er litt trikcky å få til, men her var det selvsagt perfekt!
Før avreise fra Karasjok idag besøkte vi Sametinget (Sámediggi). Et helt fantastisk bygg som i seg selv presenterer samisk kultur, konstruert med trepanel og bundet sammen med gigantiske limtreprofiler. Interiør med bl.a. Masi kvartsitt, et imponerende steinprodukt. Vi fikk tilgang til plenumssalen og hørte på engasjert samisk ungdom ( norsk språklige) debattere.
Mye symbolikk i utformingen av bygget
Biblioteket i SametingetFondveggen i plenumsalen
Sápmi Park nær hotell Scandic viste en rekke originale jordgammer, og en gigant jord- og torvgamme som fungerte som partytelt.
Vi får en melding og et tips mens vi er i Karasjok: Engholm Husky for overnatting og godt matstell ble anbefalt av en av våre tipsere som har overnattet der. Sjekk ut lenken om du er interessert.
Levajok Fjellstue
Vi kjører bare 250 km i dag, tar E6 langs grenseelva Tana med Finland på høyre bredd i strålende sol. Det ble en god opplevelse. Et kaffe- og vaffelstopp på Levajok Fjellstue ble ekstra hyggelig da vi kom i prat med både utenlandske og norske folk underveis. Vi kjenner jo stedet som sjekkpunkt under Finnmarksløpet som vi hvert år følger på TV.
Ved Tana bru tar vi E6 mot Varangerbotn. Videre derfra på sørsiden av Varangerfjorden mot Kirkenes, men vi har ikke tenkt oss helt dit, men til Bugøynes. Etter ca 4 mil tar vi av på Fv355 og kjører til Pikku-Suomi ( lille Finland) som Bugøynes kalles.
Bugøynes strandFlott usyn over Varangerfjorden mot Vadsø
Bistroen – der alt skjer…..Hedvigs Hus
Sjekker inn i Bistroen, får topp koselig rom i Hedvighuset, merker meg i farten at stedet også har PUB!! Reserverer bord til i kveld i Bistroen og sjekker meny med Kongekrabbe ( ikke aktuelt for oss da vi skal på havet for å høste slike i morgen), reinsdyr, hval og andre lokale delikatesser!
Noen iskalde Aass Ankerpils på rommet, en liten en på øret, og vi er krystallklare for hva stedet har å by på !
Vi er på tur og tar veien langs Jæren fra Stavanger. Et fantastisk landskap med et stormpisket hav og glattskurte bergnabber. Vi tok E39 ut av Stavanger, fulgte Rv444 og deretter Fv44 til Hauge i Dalane. Ca 2,5 mil sør for Egersund ser vi et skilt til Sogndalstrand Kulturhotell og nysgjerrige som vi er svinger vi nedom og finner nok en perle til Underveis i Norge.
Sogndalstrand er et gammelt ladested fra seilskutetiden med en lang historie. Allerede i 1660 årene ble Sogndalstrand nevnt som et av de betydeligste handelsstedene i landet.
Stedet er nå fredet av riksantikvaren.
Havet ruller inn mot JærenLitt grå dag i SogndalsstrandPrivat utlånsbibliotekTrivelig restaurant/kafé i Kulturhotellet. Nydelig fiskesuppe!
Det startet med fire rom i det gamle ”Skredderhuset” (fra 1831), og i dag består Sogndalstrand Kulturhotell av 10 forskjellige bygninger, som rommer overnattingsrom, konferanserom med utsikt rett i lakseelva Sokna, restaurant med fokus på kortreist og hjemmelaget, samt pub i det gamle fengselet. Det eldste huset er fra 1831 og alle rom er forskjellige.
Hovedgata i sommer&solSlik det engang var…..
Her kan du gå gatelangs og oppleve et unikt, rustikt og sjarmerende kystmiljø fra seilskutetida. Dette kan vi trygt anbefale!
Kanskje har du kjørt fra Røros til Sverige og kjørt forbi Vauldalen Fjellhotell og ikke vært klar over hva du har gått glipp av.
For det du møter når du kommer inn i resepsjonen er et blidt, entusiastisk og profesjonelt vertskap som byr på seg selv og strekker seg litt ekstra for at du skal trives.
Vauldalenfolket har en klar filosofi der stedets historie og tradisjon er med i planlegging av måltidene. Nydelig tradisjonskost og smakfulle retter profesjonelt dandert på tallerken og fat, selv når du får det servert iVolldalskoja. Råvarene er kortreist og fra lokale produsenter enten det er elg, rein, og annet kjøtt. Og fisken er gjerne selvfisket fjellfisk (ørret og røye) og brødet er hjembakt.
Volldalskoja er en kjempetrivelig «lavvo» i tømmer hentet fra de indre skogene i Femunden og brokar fra den gamle riksgrensebrua. Inne er det levende lys, fyr på grua, og velsmakende mat . Her står tida stille for: «Det beste med den fine stenklokka som henger på veggen, er at den ikke går.…, for her står tida i ro», sier vertsfolket.
Hest og vogn frakter gjestene til VolldalskojaBålet varmer godt fra gruaDet er plass til mange i VolldalskojaHer får du lekker mat!
Vårt reisefølge spiste lunsj på Skottgårdensom er en gammel ferdasgård fra 1600-tallet. Eldre enn de eldste gruvene på Røros, og fra gammelt av bygdesentrum; Skottgården består av åtte bygninger på et vakkert og lunt tun. Den flere hundre år gamle gården har tradisjon på å ta imot ferdasfolk og var dokumentert gjestgiveri fra 1850. Her har det opp gjennom tidene vært losjert gjester av alle slag. Den drives idag av samme familie som driver i Vauldalen.
På Vauldalen brenner de virkelig for å gi hver gjest en unik opplevelse, uansett hva de foretar seg her oppe. Det de synes er spesielt hyggelig og moro, er å stelle i stand selskap av alle slag. De sier selv at de er så heldige at de kan skreddersy mange ulike opplevelser her på er på fjellet. Flere fine steder kan tas i bruk til å feire det du ønsker: Volldalskoja og Skottgården opplevde vi da vi var der. Og ikke å forglemme den nydelige maten og oppdekningen i spisesalen i hotellet.
Området byr på andre attraksjoner som vårt reisefølge fikk oppleve, bl.a. de flotte omgivelsene, en gammel nedlagt butikk som står som da eieren låste døren for siste gang i 1967 og ikke minst fikk vi kaffe og servering i Sammarstuggu på Kalsa Gårdsbakeri.
Sammarstuggu på Kalsa GårdsbakeriInger lems og pjalt med brunost
Tipserene våre sier: Nydelig beliggenhet helt for seg selv, knappe 5 minutter fra Beitostølen sentrum. Leiligheten hadde alt vi trengte, med både TV og internett, i tillegg til en liten balkong med fantastisk utsikt. Og når pelskledde venner er velkomne så er det jo midt i blinken! Vi fikk dessverre ikke ikke testet ut noen av måltidene, men de har et godt rykte på seg. Anbefales!
Grønolen ligger nydelig i terrenget. Navnet Grønolen kommer fra det gammelnorske «grænnholl», som betyr den grønne (grankledte) haugen, kollen.
Historien kort fortalt av vertskapet:
Det finnes skrevne kilder om Grønolen fra 1612, men fra 1784 har vår familie holdt til her. Det var Knut Knutsen Tørstad fra Høre som ved et makebytte tok over gården og hans etterkommere har vært her siden. Som sedvane har vært, tok han navnet etter gården.
I 1890 ble gården delt mellom to brødre, og for å få mest mulig lik jord og lik grunn, ble den oppdelt med en bit her og en bit der. Sikkert greit nok med to godt forlikte og enige brødre, men kanskje ikke fullt så enkelt ettersom generasjonene går. Resultatet ble i alle fall slik at naboens hus og fjøs ble liggende mellom vårt hus og fjøs – og for sikkerhets skyld lå også vårt hus på naboens grunn. Dette var bakgrunnen for at våre foreldre, Borghild og Øystein, valgte å bygge nytt våningshus på «den riktige» siden, da de skulle ta over gården. (Det gamle tømmerhuset ble gitt bort til Øystre Slidre Bygdetun ved Heggenes, hvor det står i dag.) Det nye huset ble bygget så stort at man kunne leie ut åtte rom i påsken, som et tilskudd til den relativt skrinne avkastning som en fjellgård kunne gi. Les mer her: Vår historie – Grønolen Fjellgard
Vår tipser sier: «Angvik, en bortgjemt perle: Som hotell har det høy standard, et fantastisk kjøkken og ikke minst et personal og vertskap som vet hva de skal gjøre for gjestene sine. Her er stille og rolig; et sted hvor du senker skuldrene. Mange muligheter til aktiviteter og utflukter i nærområdet. Et av de beste stedene vi har bodd på.»
Hotellet sier om seg selv:
Angvik Gamle Handelssted ligger nydelig til
Arven som lever
Nasjonalromantisk kunst, knitrende peisild, lokal mat og fint porselen. Angvik Gamle Handelssted er en liten perle ved Tingvollfjorden på Nordmøre med sine 37 rom. Hotellet byr på en perfekt balanse mellom eksklusivitet og en uformell hjemmekoselig atmosfære.
Angvik Gamle Handelssted har røtter tilbake til 1500-tallet, da hollandske seilskuter ankret opp i bukta for å kjøpe tømmer.
Handelsstedet ble drevet av John og Gurianna Angvik. Paret fikk 14 barn, hvor 12 av disse startet egne bedrifter med utgangspunkt i bygda. En unik familiesaga startet, og femte generasjon er fortsatt engasjert i driften.
I dag fremstår hotellet fullt restaurert, med et eget særpreg omgitt av vakker natur. 37 rom, hyggelige stuer, peisild, utsøkt mat av lokale råvarer og et hjelpsomt personale står klar for å ønske deg velkommen.
Hotellet har også et eget museum hvor du kan få et innblikk i Angvik-familiens historie.
I et tømmerhus fra 1700-tallet opplever du et av Norges flotteste spa. Hotellets anerkjente kjøkken henter sine råvarer fra fjord, fjell, skog og åker i nærområdet, som tilberedes til en smaksrik og spennende femretters meny, som serveres i Bøkkerstua.
Sandtorgholmen Hotell ligger idyllisk plassert på en halvøy som stikker ut i Tjeldsundet – sundet som skiller Hinnøya fra fastlandet. Hotellet, som er bygget opp rundt gamle Sandtorg Handelssted, ligger ca 3 mil sør for Harstad, og ca tre mil fra Harstad/Narvik Lufthavn Evenes, like ved E10 mot Lofoten.
Vår tipser om dette stedet sier: Sandtorgholmen hotell er i dag et trivelig overnattingssted og restaurant. Stedet har røtter helt tilbake til 1400-tallet, og var i lang tid det største handelsstedet nord for Trondheim.
Hotellet er et utrolig sjarmerende med en entusiastisk innehaver som raust deler av sin kunnskap om historie og natur. Prøv å få rom i hovedhusets andre etasje. Da får du stor plass, fantastisk innredning og storslått utsikt.
Ved besøk ved sesongoppstart i 2022, var det kanskje litt igjen å hente på å ha helt toppkarakter på maten, men de var klart på vei i riktig retning, med stor vilje til å forfine dette. Det var absolutt godkjent – mulig vi hadde urimelig skyhøye forventninger… Sjarm, gjestfrihet og omgivelser er helt i toppskiktet.