Reisebrev #12 undeveis 17.6.23

Dag 12 BERLEVÅG

Vi hadde tenkt å avslutte skriveriene idag og takke for turen, men det må bli imorgen. Berlevåg tok tak i oss, ville ikke slippe, og takk for det.

Veien ut gjennom Kongsfjorddalen tok nesten pusten fra oss. I store svinger tok vi inn storhavet og naturen så voldsomt at vi måtte ta en bildestopp ved Kongsfjord landhandel. Stengt idag, men en perle av et sted. Kongsfjord Landhandel er tildelt Olavsrosa fra Norsk Kulturarv.

Vannskulpturen heter “Flytende stein” (laget av en kunstner fra Tyskland) og ble overrakt Kongsfjord i august 2006. En storslått gave fra Per Simble og en stor begivenhet for kommunen og ikke minst Kongsfjord.
    

I Berlevåg fant vi Havblikk Kafé og Pub, et hyggelig, lokalt samlingssted. Kaffe og eplekake med is gikk ned på høykant.

Deretter gikk vi ut på Svartoksmoloen, som det tok 90 år å bygge. Det var utallige tilbakeslag så ingeniørene i Havnevesenet måtte finne nye byggeteknikker for å finne en varig løsning. Valget falt på en fransk oppfinnelse – tetrapoden. En firebent konstruksjon støpt i betong, testet ut og brukt ved en rekke moloanlegg i verden. Tetrapoder ble utviklet i 1950 av Laboratoire Dauphinois d’Hydraulique i Grenoble i Frankrike.

I Berlevåg ble 11.000 tetrapoder, betongblokker med fire bein på 15 -25 tonn hver, løsningen for å stå han av ved Storhavet. Les mer om dem her.

Før vi forlot moloen beundret vi den flotte hyllesten til Kystens Kvinner: “De gullforgyldte hender” av keramiker Ingun Dahlin.

Slik var skulpturene da de var nye, men nå har vær og vind tæret på dem i drøye to år, og gullet er slitt vekk.

Deretter var vi på Havnemuseet hvor vi så en interessant og instruktiv film om slitet med å bygge moloen, og lokomotivet fra en egen jernbane som fraktet tetrapodene ut til moloen. Utstilingen viser også hvordan folk ble fraktet ut til Hurtigruten før den kunne gå til kai som nå, og minner fra Pomorhandelen.

På vei fra moloen og museet treffer vi maler og grafisk designer Bente Kystad Syr og mann, og som vanlig blir vi pratanes lenge og vel. De gir oss flere tips om hva vi bør se på, og Russehamna samt Store Molvik burde vi besøke. Riktignok 20 km på vei som ga Bart’s støtdempere voldsom massasje, men folkens, det var verd hvert bidige hump! Plutselig åpner landskapet seg, en enerom halvsirkelformet sandstrand, steile fjellvegger på sidene og i synsranden. Vi mister nesten pusten, og selv ordrike meg blir målløs.

Fiskesuppe og en kald pils i sola i Berlevåg

Tilbake på humpetitten vei og inn på Havblikk kafe og Pub igjen, nå til perfekt fiskesuppe kokt på kveite……

og Norge- Skottland på storskjerm.

Vi var også en liten ekpedisjon ut til Kjølnes fyr. Dette sier Store norske leksikon: Kjølnes fyr ble bygget for å få skipstrafikken til å holde klar av det utstikkende Nåleneset, som ligger en snau mil øst for Kjølnes. Samtidig lyste fyret vestover mot innseilingen til havna i Berlevåg. Det fikk et 20 meter høyt støpejernstårn.

På slutten av andre verdenskrig ble dette og resten av fyrstasjonen ødelagt av tyske styrker på tilbaketog. I 1947 ble det satt opp et nytt bifyr, men først i 1949 var hele fyrstasjonen bygget opp igjen, da med et betongtårn. Det kom vei forbi fyret i 1959, og i 1998 ble fyrstasjonen fredet.

Etter serveringen på Havblikk som forrett ble det sein middag på restaurant Oliver. Her serveres lokale delikatesser så det holder

Og så……er det omborkjøring på Hurtigruta Polarlys kl. 22.35.

I morra runder vi av Den Store Finnmarksturen.

Kikk innom!

Reisebrev #7 underveis – 11.-13.6.23

Dag 6 og 7 Skattejakt – østligste Finnmark

Farvel til vakre Bugøynes
Sjøsamiske Samlinger

Vi drar fra Bugøynes i strålende sol og blækk stille, fremdeles mette på kongekrabbe, men med umettelig iver etter nye skatter underveis.

Utrolig vakkert langs sydsiden av Varangerfjorden med kurs for Vadsø.

Det dukker opp et skilt: Sjøsamiske samlinger. Bart svinger ned mot havet og et tilsynelatende beskjedent hus like ved havkanten.

Her holder han Helmer Losoa pinlig museumsorden på en ustyrlig menge rariteter.

Vi ser, vi spør og han Helmer forteller. Ikke bare kan han alt om tingan i museet, han kan historiene! Helmer viser oss stolt skryteveggen. I Kulturminneåret 2009 var han æresgjest som kultur-ildsjel valgt ut fra Finnmark fylke.

Muséet er ikke stort og prangende og er typisk et sted du passerer om du tenker mere på fremdrift enn skatter langs ruta.

Vi stopper i Vadsø og har blinket ut Vadsø museum – Ruija kvenmuseum. Museet er pedagogisk og greit bygget opp, men har ikke så veldig mye å by på.

Vadsøya, derimot, var verd en rundtur og spesielt i dette knallværet. Her ligger mye lokalhistorie under torva og også et bunkersystem fra krigens dager.

Luftskipsmasta , 35 høy, bygget i Italia og satt opp i 1926 for luftskipet Norge. Dette skulle videre til Svalbard over Nordpolen med Roald Amundsen som ekspedisjonsleder.

Siste etappe til Ekkerøy feriehus (mer om det i neste brev) Utkjørt distanse idag 125 km. Vi storkoser oss!

I morgen blir det å sjekke flere tips på Varangerhalvøya med Ekkerøy som velvalgt utgangspunkt

Vi ankom Ekkerøy på ettermiddagen 11. juni.

Ekkerøy er et av de eldste fiskeværene i Finnmark. Mens det tidligere var en utpreget gammel samisk bosetting langs Varangerfjorden, var Ekkerøy blant de nye “norske” bygdene. Her drev man typisk kombinasjonsdrift med fiske og jordbruk. Fjorden var svært fiskerik og ble senere attraktiv for finsk bosetting, drevet fram av vanskelige tider i Finland. Du kan finne typisk finske eller kvenske bygder i nabobygdene til Ekkerøy. I dag er det ca. 40 bofaste innbyggere på Ekkerøy.

Som navnet sier var det opprinnelig en øy – men etter hvert kunne man på lavvann gå tørrskodd over til fastlandet. Naturen selv laget etter hvert en bred landtunge med fine sandstrender på hver side (Det kalles også en tombolo – se kart nedenfor). På Ekkerøy ligger det et ganske stort fuglefjell – Flåget – vendt mot sør og Varangerfjorden, med ca. 20.000 krykkjepar.

Vi fant etterhvert der vi skulle bo, nemlig i det gamle bedehuset som er nennsomt pusset opp. En gang for nesten 100 år siden talte svovelpredikanten Ole Hallesby i dette huset. Siden 1911 har Ekkerøy-væringene gått i flokk og følge til sitt eneste gudshus i en tøff østavindskuling – alt for å høre Guds ord og treffe kjentfolk. Her inne fikk de en kjærkommen pause fra et strevsomt liv. Det er Ingjerd Tjelle som driver Ekkerøy feriehus sammen med sin mann, men det er forfatter hun er! (Trykk på lenken og les sommerintervjuet med henne – “Ingjerd med de sterke historiene”) Forfatter, journalist, guide og gjennom flere tiår formidler av sterke historier knyttet til Finnmark. Dette gjenspeiles i mangfoldet av informasjon som du finner i huset.

Ny dag – 12.6.23 Vi starter fra Ekkerøy, kjører mot Vardø men tar av til Hamningberg i krysset før tunnelen til Vardø. Skiltet viser 39 km.

Jeg leter vanligvis ikke etter ordene, men her er det vanskelig å formidle hva jeg ser. Jeg prøver meg med: Gleden er underveis, ikke ved veiens slutt. Vi kan jo si som Robert Louis Stevenson: “I travel not to go anywhere, but to go. I travel for travel’s sake.”

Hamningbergveien er en smal vei med mange muligheter for møteplasser. Vi holder maks. 60 km. og sniker oss fram i et trolsk landskap med asurblått Barentshav noen meter på styrbord side. I området er tydelig lagdelte sedimentære bergarter, og havets erosjon, som er meget kraftig i disse områdene, har skapt pigger – rauker – av fjell. Det ser ut som en høyere skaperkraft har stødd dem over området i alt fra beksvart til rosa sjatteringer.

Vi ankommer Hamningberg som rundt 1900 var ett av de største fiskeværene i Finnmark, med 250 innbyggere. Nå er det lite eller ingen aktivitet. Vi går en tur, ser utover havet og tenker på dette stedet som tyskerne ikke brente som en av de svært få stedene i Finnmark, men freden ble ikke så lett. Les artikkelen “Hamningberg overlevde krigen og tapte freden”
Veien tilbake gir oss samme fantastiske opplevelse.

Vardø virker å leve på minnene, mange av dem grusomme, og sakte synke ned i håpet om at turisme skal redde de fastboende.

Vi tar det mest dramatiske først: minnesmerket over trolldomsprosessene siste del av 1500 tallet og gjennom 1600 tallet. Finnmark ble hardt rammet og 91 personer, 77 kvinner og 14 menn, ble dømt til døden og brent levende på bålet.

Minnesmerket er helt unikt med en lysende passasje hvor alle 91 er referert med navn, heksegjerninger, og domfellelse. En evig ild brenner i en installasjon i Flammehuset. Et kunstverk av den fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois.

Vardøhus Festning har en lang historie som blir godt presentert i de gamle kaserner. Norges østligste og verdens nordligste festning. Den ble beordret bygget av kong Håkon Magnusson og stod ferdig omkring 1300 som forsvar mot folkene lenger øst. De åttekantete festningsvollene ble bygget mellom 1734 og 1738.

Drakkar Leviathan skulptur er en historie om havet, om folkevandring, myter, skip, historiske hendelser, tre og hvaler. Det er en hymne til Arktis, naturen og menneskene som du finner på Skagen på Vardøya i arktisk klimasone.

Drakkar installasjonen ble bygget sommeren i 2016 av Taibola Assemble-teamet fra Arkhangelsk / Severodvinsk på bergknausen mot Skagodden i Vardø.

Kunstnerne sier selv dette om prosjektet:
“I fjor sommer var vi i landet med midnattssol der vi bygde en enorm treskulptur som kalles “Drakkar / Leviathan”. Kjempen vår holder vakt over sundet som heter “Bussesundet” mellom Vardø og fastlandet. For øvrig betyr navnet Bussesundet “stort vikingskip”. Dette stedet er knyttet til mange sagn så vel som i første skriftlige varsel om Kingdom of Norway i britiske kanaler. “Drakkar / Leviathan” – er en historie om sjø, folkevandringer, myter, skip, historiske hendelser, tre og hvaler. Det er en hymne til Arktis, menneske og natur”.

NORPOL KRO! Bygget i 1864 av tømmer fra Arkangelsk, forteller Anneli som serverer oss. Tro meg! Jeg har vært i et par Pub’s! Dra aldri til Vardø uten å besøke denne. Et interiør, uten juggel, men med en utrolig mengde fjern- og lokalhistoriske perler. Anneli forteller, tapper øl og serverer.

Få gjerne med deg Blues i vintermørket på Nordpol kro 8. – 12. november 2023.

Svinger innom Partisanmuséet i Kiberg på turen tilbake. Partisanenes innsats under krigen ble omsider anerkjent. Kong Olav har lagt ned krans ved minnebautaen. Stort hus, ingen menneske, presentasjon på repeat så det runger i tomme saler. Stusslige greier nå, men den gang tøffe karer og harde kamper.

Dagen avrundes på polet i Vadsø. Av natur og kultur bliver man tørstig!

God natt! I morra etablerer vi basecampen i Båtsfjord for resterende fangstdager.

FØLG OSS TIL / I FINNMARK

Avreise tirsdag 6. juni 2023

Startpunkt Lambertseter

Tre “veteraner”: Bart-Toyota 2011 modell, Sissel-1942 modell og Gubben-1940 modell, er på vei nordover for å utforske Finnmark.
Én av oss går på diesel, de to andre på begeistring.

Fra 6. juni kan du følge oss på Facebookgruppen vår.

 http://Facebook.com/groups/underveisinorge.no hvor vi skriver daglige rapporter. Etterhvert blir godbiter vi finner, lagt inn i vår reiseplanlegger.

Vi ønsker alle god sommer!

Sogndalstrand Kulturhotell – kysthistorie, kultur og natur

Vi er på tur og tar veien langs Jæren fra Stavanger. Et fantastisk landskap med et stormpisket hav og glattskurte bergnabber. Vi tok E39 ut av Stavanger, fulgte Rv444 og deretter Fv44 til Hauge i Dalane.
Ca 2,5 mil sør for Egersund ser vi et skilt til Sogndalstrand Kulturhotell og nysgjerrige som vi er svinger vi nedom og finner nok en perle til Underveis i Norge.

Sogndalstrand er et gammelt ladested fra seilskutetiden med en lang historie. Allerede i 1660 årene ble Sogndalstrand nevnt som et av de betydeligste handelsstedene i landet.

Stedet er nå fredet av riksantikvaren.

Det startet med fire rom i det gamle ”Skredderhuset” (fra 1831), og i dag består Sogndalstrand Kulturhotell av 10 forskjellige bygninger, som rommer overnattingsrom, konferanserom med utsikt rett i lakseelva Sokna, restaurant med fokus på kortreist og hjemmelaget, samt pub i det gamle fengselet. Det eldste huset er fra 1831 og alle rom er forskjellige.

Her kan du gå gatelangs og oppleve et unikt, rustikt og sjarmerende kystmiljø fra seilskutetida. Dette kan vi trygt anbefale!

Kom til Uthaug Kunstsenter og bli kjent med Jørleif Uthaugs kunst.

Uthaug Kunsenter er basert på arven etter billedkunstneren Jørleif Uthaug (1911-1990) og rommer noe av hans store og varierte kunstproduksjon. Senteret er også boligen til Jørleif Uthaugs sønn Geir Uthaug og hans kone Marianne.

Bildet til venstre viser åpningen av kunstsenteret i 2012 med Geir og Marianne Uthaug, samt Geirs søster
Gro Ann Uthaug .
Bildet er fra Eidsvoll og Ullensaker Blad. Foto: Michelle Løken

Jørleif Uthaug

Jørleif Uthaug var født 3. august 1911, Brækstad i Ørland (Trøndelag) og døde 25. august 1990 i Oslo. Han en norsk maler, billedhugger, grafiker, tegner og illustratør. Han var en av etterkrigstidens nyskapende kunstnere, særlig innenfor skulptur og monumentalkunst.

Hellebard står i en yndet park på Lambertseter til glede for alle som ferdes her.

Hellebard fra 1983 står på Lambertseter. Den tilhører Oslo kommunes kunstsamling. Her omtales den slik: “en nonfigurativ stålskulptur basert på en av de 44 innkjøpte forslagene i konkurransen fra 1976 om utsmykking av Oslo-skoler. Uthaug arbeidet først som reklametegner og grafiker og debuterte etter krigen som maler. Deretter utførte han materialbilder og relieffer. I 1960-årene markerte han seg ved framveksten av norsk nonfigurativ skulptur, først med arbeider i mindre format preget av kantete former og basert på bruk av skrapjernsbiter. Fra 1970-tallet tilkom større arbeider der materialene er mer bearbeidede, som i Hellebard. Både gjennom formspråket og ved en påskrift framstår skulpturen som en hyllest til maleren Gunnar S. Gundersen. Hellebard var opprinnelig reist utenfor Sogn videregående skole, men flyttet til Lambertseter våren 2016.

Bølgen, Amfitrite og sjøfuglene

Dette verket regnes av mange som Jørleif Uthaugs hovedverk. Les mer om det på Uthaug.net. Men her er noen bilder derfra.

Denne 4,5 m høye fantastiske skulpturen står på Strandpromenaden, Porsgrunn. den er laget av rustfritt, syrefast stål og motivet er Havets gudinne – Amfitrite – Neptuns hustru med to sjøfugler.
Spesielle detaljer: En stor nonfigurativ bølgeform, påmontert figurativ figur og fugler.
Den er den eneste skulptur av sitt slag i Norge. Flere detaljer i bildene nedenfor

Les om Jørleif Uthaug og hans imponerende produksjon her i Store norske leksikon og her i Norsk biografisk leksikon